Nedenfor følger min oversettelse av de mest sentrale avsnitt i Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom av 30. mai 2017 i saken ÓNODI v. HUNGARY (Application no. 38647/09) sammen med den originale engelske versjon.

Ungarn blir her dømt for brudd på EMK Art 8 om retten til familieliv ved at landets myndigheter ikke har gjort nok for å håndheve en fars rett til samvær med sin datter. Det fremgår at saken handler om velkjente problemstillinger for oss, nemlig en mor som både fysisk har sabotert samvær og dessuten har påvirket barnet til å ta avstand fra faren slik at hun etter hvert ikke ville treffe ham.

Myndighetene hadde slett ikke vært helt passive, men de tiltak som ble truffet hadde ikke effekt, dvs moren fortsatt å sabotere. Retten konstaterer imidlertid at myndighetenes anstrengelser var utilstrekkelige. Retten legger listen høyt her ved å komme ganske nær å slå fast at man – når sanksjoner ikke virker – må utforske alle tilgjengelige veier for å understøtte opprettholdelsen av båndene mellom far og barn. Det at jenta etter hvert selv sier at hun ikke vil ha samvær tillegger retten liten eller ingen vekt, og det er tydelig at retten ”skjønner tegningen”, dvs at den ser at denne motvilje er skapt av mor og således er en del av samværssabotasjen.

Interessant er det også å notere rettens kritikk av den nasjonale domstolen for å treffe en avgjørelse om redusert samvær som i realiteten tilpasset seg, og derved aksepterte, morens obstruerende adferd og hennes ignorering av gjeldende samværsavtale. Dette er velkjent prosedyre ved norske domstoler. Hvis mor saboterer fastsatt samvær, er domstolens respons (gjerne med sakkyndiges aktive medvirkning) typisk å redusere samværet. Det betyr, slik Strasbourg-domstolen ser det, å gi støtte til eller tolerere (”condone”) en uakseptabel adferd. Videre er det av interesse å notere at retten slår fast at det holder ikke for staten å vise til at de nasjonale regler gir begrensede fullmakter. Det er statens plikt å sørge for at den har rettslige fullmakter og tilstrekkelig apparat (foruten vilje til å bruke dem) til å oppfylle statens positive forpliktelser etter EMK Art 8.

Dommen finnes i sin helhet her:

http://hudoc.echr.coe.int/eng#{“itemid”:[“001-173800”]}

Fra dommen avsnitt 34 og utover:

34. The Court notes, firstly, that it is common ground that the relationship between the applicant and his daughter comes within the sphere of family life under Article 8 of the Convention.
34. Retten noterer først at det er enighet om at forholdet mellom klageren og hans datter faller inn under området for familieliv under Artikkel 8 i Konvensjonen.
35. In the light of the above principles, the Court considers that the decisive question in the present case is whether or not the Hungarian authorities took all the appropriate steps that could reasonably have been expected to facilitate the enforcement of the contact arrangements set out in the court decisions of 24 March 2006, 19 November 2008 and 8 February 2011, 25 August and 29 December 2009 and 29 January and 15 April 2010 (see paragraphs 7, 14, 17 above), which all authorised the applicant to have regular contact with his daughter.
35. I lys av ovennevnte prinsipper anser retten at det avgjørende spørsmål i den foreliggende sak er hvorvidt ungarske myndigheter tok alle egnede skritt som med rimelighet kunne forventes for å (facilitate) bidra til håndhevelsen av den samværsordning som ble fastsatt i rettsavgjørelsene fra 24. mars 2006, 19. november 2008….som alle ga klageren rett til regelmessig samvær med sin datter.

36. The Court observes that on 24 March 2006 the Szolnok District Court approved the agreement between the applicant and his ex-wife granting the applicant contact with his daughter every other weekend and on some public holidays and certain days of the school holidays. The applicant’s ex-wife moved to another town with the child, when she was 12 years old. It appears that the applicant and the mother initially managed to resolve the issue of contact, however difficulties in implementing the arrangements arose as early as 2006 and the applicant lodged an enforcement request with the guardianship authority. Although Ms N.R. was warned and subsequently fined on a number of occasions, the applicant continued to experience problems in having regular and uninterrupted contact with his child.
36. Retten observerer at den 24. Mars 2006 stadfestet Szolnok tingrett en avtale mellom klager og hans tidligere ektefelle som ga klagerens samværsrett med datteren annenhver helg og noen offentlige helligdager og visse dager i skoleferiene. Klagers tidligere ektefelle flyttet til en annen by med barnet, da hun var 12 år gammel. Det synes som klageren og moren til å begynne med klarte å håndtere samværsspørsmålet, men vanskeligheter med å gjennomføre ordningen oppsto så tidlig som 2006, og klageren sendte en begjæring om tvangsfullbyrdelse til vergemålsmyndighetene/relevante myndigheter. Selv om (mor) ble advart og deretter ilagt bøter en rekke ganger, fortsatt klager å oppleve problemer med å ha regelmessig og ikke-avbrutt samvær med sin datter.
37. It is true that, as argued by the Government, certain difficulties in achieving regular contact could be attributed to the applicant, since he failed to turn up on several of the dates agreed (see paragraph 15 above). Furthermore, the aversion of his daughter towards him, as observed by the domestic authorities, was partly due to his reaction during one of the visits (see paragraph 16 above). Be that as it may, it transpires that the applicant was initially constructive and made efforts to have contact with his daughter. Later, after a certain period of time characterised by a continuous frustration of contact, he must have become more agitated facing the hostility of his daughter and the lack of effort on the part of the authorities to enforce his contact with her. In these circumstances, the Court cannot subscribe to the Government’s argument that the applicant’s own behaviour was a decisive factor for the non-enforcement of his contact rights by the domestic authorities.
37. Det er korrekt, som det anføres fra Regjeringens side, at visse vanskeligheter med å gjennomføre regelmessig samvær kan tilskrives klageren, ettersom han unnlot å møte opp på flere av de fastsatte datoer (se avsnitt 16 ovenfor). Uansett fremgår det at klageren fra begynnelsen av var konstruktiv og gjorde anstrengelser for å få samvær med sin datter. Senere, etter en periode preget av gjentatt forhindring (frustration) av samvær, må han ha blitt mer opprørt (agitated) stilt overfor datterens fiendtlighet og den manglende innsats fra myndighetenes side for å håndheve samværsretten. Under disse forhold kan Retten ikke gi sin tilslutning til Regjeringens argument om at klagerens egen adferd var en avgjørende faktor for de nasjonale myndighetenes unnlatte håndheving av hans samværsrett.

38. The Court finds it significant that the applicant lodged more than sixty requests for enforcement of the contact order (see paragraphs 10, 16, and 24 above), as it demonstrates that he had a serious interest in his daughter. It further observes that the enforcement attempts were less than successful (see paragraphs 10 and 18 above). It is true that the applicant’s enforcement requests led to Ms N.R. receiving an administrative fine that was subsequently repeated due to her continued non-compliance with the final court judgment (see paragraph 10 above).The Court also acknowledges that the difficulties in securing the applicant’s contact rights were essentially due to the mother’s behavior, but considers that the facts of the case indicated that the financial sanctions imposed on Ms N.R. were inadequate to improve the situation and overcome her lack of cooperation. The same holds true for the child protection proceedings and the criminal investigation opened against Ms N.R., neither of which resulted in any changes to the applicant’s contact with his daughter.
38. Retten legger vekt på at klageren sendte inn mer enn 60 begjæringer om at at samværsordningen måtte håndheves (se avsnitt 10, 16 og 24 over). Det er korrekt at klagerens begjæringer førte til at (mor) fikk en administrativ bot/tvangsmulkt som senere ble gjentatt på grunn av hennes vedvarende ikke-overholdelse med rettskraftig rettsavgjørelse (se avsnitt 10 over). Retten anerkjenner også at vanskelighetene med å sikre klagers samværsrett i det vesentlige bunnet i morens adferd, men anser at sakens fakta indikerer at de finansielle sanksjoner som ble ilagt henne var utilstrekkelige for å bedre situasjonen og overkomme hennes mangel på samarbeid. Det samme er tilfellet for de barnevern-tiltak som ble innledet og den strafferettslige etterforskning som ble iverksatt mot (mor). Ingen av disse tiltakene resulterte i noen forandring med hensyn til klagerens samvær med sin datter.

39. In such a delicate situation, the Court finds it very difficult to believe that the focus on the ordinary civil enforcement proceedings or criminal law sanctions could have improved the situation. While the guardianship authorities were unable to enforce all aspects of the contact orders because of the respondent’s lack of cooperation and subsequently the child’s negative attitude towards her father, they made no considerable efforts to gradually re-establish the contact between them. Quite to the contrary, the Szolnok District Court’s judgment of 10 June 2008 restricting the applicant’s contact was based on the practical conclusion that the previous contact arrangements could not be implemented, thereby condoning the mother’s uncooperative behaviour and disregard for the previous agreement.
39. I en slik sensitiv situasjon finner Retten det svært vanskelig å tro at fokuset på regulær sivil tvangsfullbyrdelse eller strafferettslige sanksjoner kunne ha bedret situasjonen. Myndighetene var, på grunn av morens manglende samarbeid og barnets påfølgende negative holdning til sin far, ikke i stand til å gjennomtvinge samværsordningen fullt ut, men samtidig gjorde de heller ingen vesentlige anstrengelser for gradvis å gjenopprette kontakten mellom dem. Tvert imot var Szolnok tingretts dom av 10. juni 2008, som innskrenket klagers samværsrett, basert på at tidligere samværsordninger rent praktisk ikke kunne gjennomføres, hvorved retten aksepterte morens obstruerende adferd og hennes ignorering av den tidligere avtalen.

40. In a similar vein, the further court proceedings and decisions appeared to focus on the practical arrangements for contact, which had not taken place for years, rather than on the support the parties would have needed to ensure that opportunities for maintaining the child’s relationship with the applicant were not lost in the future.
40. På liknende måte synes de påfølgende rettsprosesser og -avgjørelser å fokusere på de praktiske sider ved samvær, som ikke hadde funnet sted på flere år, heller enn på den støtte partene hadde trengt for å sikre at mulighetene for å opprettholde barnets relasjon med klageren ikke gikk tapt i fremtiden.

41. Looking at the facts of the case, the Court believes that it would have been worthwhile to explore all available avenues to facilitate the maintenance of those ties, whether with the involvement of social services or otherwise.
41. Hensett til sakens fakta tror Retten at det ville ha vært verdt å utforske alle tilgjengelige veier for å understøtte opprettholdelsen av disse bånd, det være seg med sosialtjenestens involvering eller ikke.

42. The Court also notes that even if the domestic legal order did not allow for the imposition of effective sanctions, each Contracting State must equip itself with an adequate and sufficient legal arsenal to ensure compliance with the positive obligations imposed on it by Article 8 of the Convention (see Maire v. Portugal, no. 48206/99, § 76, ECHR 2003-VII).
42. Retten bemerker også at selv om den nasjonale rettsorden ikke inneholdt effektive sanksjoner, må enhver kontraherende stat utstyre seg med et adekvat og tilstrekkelig juridisk arsenal for å sikre oppfyllelse av dens positive forpliktelser etter Konvensjonens artikkel 8 (se Maire v. Portugal, no. 48206/99, § 76, ECHR 2003-VII).

43. Lastly, it is also apparent from the case file that the domestic authorities failed to deal with the matter promptly, since a number of enforcement requests lodged by the applicant remained unprocessed for more than a year (see paragraph 19 above).
43. Endelig fremgår det også av saksdokumentene at de nasjonale myndigheter unnlot å reagere raskt i saken, ettersom et antall av håndhevelsesbegjæringene som klager sendte inn ble liggende ubehandlet i over et år (se avsnitt 19 over).

44. Having regard to the foregoing, and notwithstanding the respondent State’s margin of appreciation in the matter, the Court concludes that the Hungarian authorities failed to fulfil their positive obligations to duly protect the applicant’s right to respect for his family life.
44. I betraktning av det foregående, og til tross for den innklagede stats skjønnsmargin i saken, konkluderer Retten med at de ungarske myndigheter sviktet sine positive forpliktelser til behørig beskyttelse av klagerens rett til respekt for sitt familieliv.

45. There has accordingly been a violation of Article 8 of the Convention.
45. Følgelig har det skjedd en krenkelse av Konvensjonens Artikkel 8.